Med få ord og intelligent repertoarvalg, klarte dirigent
og katalysator Håkon Matti Skrede å få et stort sammensatt
kor til å gi de fremmøtte i Johanneskirken gåsehud med sjelden
og vakker musikk. De hadde ikke gjort det lett for seg selv,
men overbeviste på så å si alle punkt med en innsats som
gjorde den lyse sommerkvelden om mulig enda lysere.
Det ambisiøse programmet ble innledet med Brahms finurlige
Fest og Gedenksprüche. Verket som er skrevet for to kommenterende
grupper, satte på en fin måte fokus på forskjellene på de
jubilerende korene fra Bergen Filharmoniske og Collegium
Musicum. Sistnevnte med et homogent ideal og rette, vibratoløse
stemmer uten for stor tyngde. Mens BFK på sin side er preget
av mer solistiske stemmetyper.
I Fest og Gedenksprüche peker Brahms tilbake i tid. Til
Monteverdi 250 år før. Også Igor Stravinsky gjør
en tidsreise,
til den tidlige flerstemmige kormusikken og til gregorianske
vendinger. Til minne om bergenslegen Egil Kristian Tynæs
som ble drept i Afghanistan forrige uke, fremførte korene
hver sin perle fra den russiske komponistens hånd. Collegium
Musicums fremføring av Fader Vår, var som skapt for det
tynnkledde tidsavtrykket. Mens Ave Maria ga Bergen Filharmoniske
kor et "katolsk" spillerom, som passet som hånd i en annen
hanske.
Sammenslått utfylte de to korene hverandres egenskaper på
en måte som løftet franske Maurice Duruflés Requiem til
en minnerik opplevelse. Selv om verket er skrevet etter
krigen og samtidig som modernismen sto i full blomst, bærer
den erfaringer i seg fra ikke minst to verdenskriger. En
uendelig vakker refleksjon på denne kollektive masseødeleggelse
og død. En motsigelse og en trøst for alle de som har fått
nok av slikt.
Å fremføre store verk dreier seg ofte om å gjøre dem
mindre.
Med å fokusere på detaljene, la de intelligent separerte
partiene tale for seg, traff Håkon Matti Skrede spikeren
på hodet og overlot til den ukonvensjonelle dramaturgien
å
tegne helheten. Klangblomst etter klangblomst ble plantet
i den fargerike gravlunden. Alle nyanser mellom det vareste
og mest kraftfulle ble presist tegnet. Solistene Thorbjørn
Gulbrandsøy og Kristin Mulders åpnet for innsikt i Duruflés
univers med sirlige fraseringer av vokallinjer skrevet med engelpenn.
Også de forholdsvis intrikate orgelpartiene ble imponerende
fint ivaretatt av Kristen Øgaard. I den styggvakre sluttsatsen
ble det hele forklart. Bedre trøst finnes ikke enn det musikalske
når den er skrevet og blir fremført slik.
©
Bergens Tidende
Dato: 2004-06-07 År: 2004